Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Alle: «Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja»
"Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far,
da skal han vitne om meg.
Men også dere skal vitne,
for dere har vært hos meg fra begynnelsen av."
Slik lyder het hellige evanglium.
A: Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.
Gud klarer seg godt uten oss!
På mange områder.
Sånn var det i begynnelsen.
Skapelsen skjedde virkelig uten oss.
Så kom Jesus og skapte en ny verdensorden.
Viste oss Gud.
Og kom med frelse.
Frelsen skjer, helt uten innsats fra oss.
Det er bare å ta imot!
Men på ett område, er Vårherre faktisk helt avhengig av oss.
Å være kirke, er et samarbeidsprosjekt.
Å være menneske, er et samarbeidsprosjekt.
Og vi kan ikke farskrive oss ansvaret.
Eller som Johannes sa det:
«…Også dere skal vitne.»
Det er oppdraget.
Vitne om Jesus. Bekrefte.
Fortelle. Si hva det betyr for oss. Gå god for. Tale vel om!
Eller som Frans av Asissi sa det:
«Forkynn evangeliet. Om nødvendig med ord.»
Om nødvendig med ord.
Er ikke det vi gjør, et sterker vitnesbyrd, enn det vi sier?
Frans av Asissi var helgen.
Det skulle kanskje vært flere sånne.
Eller kanskje ikke?!
Er det ikke like nyttig som noen få hellige kvinner og menn,
at ei hellig, allminnelig kirke,
er så heldig å bestå av vanlige mennesker,
og at vi er ganske mange!?
Bare vi ser.
Og heier på hverandre.
Og det gode.
Eller som Peter skrev i sitt brev:
«Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder.»
Litt rart sagt.
Men det handler ikke om å dekke over det som ikke er bra.
Mer å minne oss om.
Det viktigste er å vise kjærlighet.
Det er viktigere å elske sin neste, enn å ikke gjøre feil!
Og så leser vi om å vise gjestfrihet. Faktisk en av de formaningene som finnes flest gang i Nytestamentet!
Og videre:
Tjen hverandre, og hjelp hverandre.
Hver enkelt med de gaver og talent en har fått.
Jeg fortalte i stad om Rannei.
Og leste fra henes dikt, om kvitveisen. Eller Kvite Symre.
Kvite symre, lat meg kjenna
angen av ditt mjuke hold.
…..
Skap meg Gud, til frygd og fagnad!
Lat òg meg få landet gagna
så mitt liv gjev hundre fold.
Hun avsluttet med en nydelig bønn.
La meg få gagne landet mitt. Være til nytte.
La livet mitt bære hundre fold.
Fred over Rannei sitt gode minne!
Og så er det sant.
Åndens frukt er gode gjerninger.
Ellers som det står i Galaterbrevet:
Lev et liv i Ånden! (Gal5,16)
Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhe, vennlighet, godthet, trofasthet… (Gal 5,22)
Det handler om å velge det gode.
Og å bli velsignet.
I disse dager, når våren skyter fart og skaperverket våkner til liv, da er det mange som lar seg inspirere.
I hagen. På sykkelsetet. I Marka. På fjellet.
Eller bare ved å se ut!
Kanskje ikke så ulikt han som ved starten av vår tidsregning, gikk rundt og lærte folk.
Om hvordan de skulle være mot hverandre:
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» (Matt 7,12)
«Den gylne regel» er tidløs visdom.
Jesus var ikke bare flink til å se mennesker.
Men han lærte dem også, ved å vise til det de så.
Ofte fra naturen.
«Se på liljene på marken …»
«Se på fuglene under himmelen»
Og så brukte Mesteren det de så, til å fortelle om en virkelighet som var større enn de kunne sanse!
Måtte vi alle evne å lære av Askeladden i eventyret.
Som så seg nytte i, det som andre ikke engang la merke til.
Og så sa han «Jeg fant, jeg fant.»
Og fikk bruk for det han plukket opp.
Og så ser jeg for meg vaskerommet heime hos oss, da ungene var små.
En jakke som måtte vaskes og lommene tømmes etter en tur i fjæra.
Der var det steiner slipt av sjø, og hverandre. Gode å kjenne på. Og vakre å se på.
Der var det var en taustump, hva nå den hadde vært brukt ti.
Og en trebit, som nok kunne være et fabeldyr.
Og et glass-skår fra ei grønn flaske. Fargen var blitt mattere, kantene rundere. Men når en holdt det mot sola, fikk lyset flere nyanser.
Det er fristende å omskrive et kjent bibel-vers fra Bergprekenen.
«Salig er den som tar i bruk sansene sine.
Den skal se Gud, i skaperverk – og medmennesker.»
I et annet vers i verdens mest berømte tale, Jesus sin berpreken, står det:
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» (Matt 7,7)
Jeg liker det som en holdning mellom mennesker.
Men også i møte med Gud.
Noen dager kan det være provoserende å sitere.
«Be, så skal dere få.»
Jeg kjenner så mange som har bedt, uten at det føler å ha blitt hørt.
Det er vondt.
Men jeg tror det nytter å be likevel.
Og noen ganger, får vi noe annet enn det vi ønsker oss aller mest.
Kanskje kan vi få styrke til å bære de vonde dagene.
Fred.
Eller hjelp til å komme oss videre.
«Let, så skal dere finne.»
Rett brukt – må jo nysgjerrighet være en dyd!
For de som leter etter svaret på gåten om Covid-19.
Men også i livet sammen med andre mennesker.
For ingen er bare det du ser!
Heldig er den som evner å møte mennesker, med en positiv nysgjerrighet, og forventning om at alle har noe å bidra med.
Ofte mer, enn det vi først ser ….
Gud, er ikke alltid så lett å finne.
Men jeg tror, at den som leter, også har gode ting i vente,
ved å lete etter spor av Vårherre, skatter utenfor oss selv,
men også etter hverdagsopplevelser, verdier, eller hender som kan bære, eller bidra til å legge noen bører fra oss.
«Bank på, så skal de lukkes opp for dere.»
Noen ganger krever det mot, å ta initiativ.
Søke kontakt.
Eller banke på en dør.
Men bak noen dører, kan det også ligge noen nye muligheter.
Og om vi søker vår Skaper – er jeg overbevist om èn ting;
Han åpner!
Vil være med oss videre.
Og som når Jesus brukte bildene om liljene på marken, eller fuglene under himmel.
Så handlet det om å ikke være unødig bekymret.
«For hvem kan vel med all sin bekymring, legge en eneste alen til sin livslengde.»
Vi har fått et oppdrag.
Å vitne om Jesus.
Om nødvendig, med ord.
Vi skal dele, av det vi selv har fått.
Og slipper å gjøre det alene.
Talsmannen.
Den hellige ånd.
Er fortsatt livgiver.
Jesus slipper oss ikke!
Må hver lille kvitveis fylle oss på nytt.
Med glede. Tro.
Klokskap og kraft – til å dele!